– Pasienter med rus- og psykiatrilidelser skal ikke ha særomsorg sammenlignet med andre pasienter. En særomsorg vil kunne skape enda flere stoler å falle i mellom. Men samtidig er det en del dilemmaer i dette pasientarbeidet som vi bør være klar over, sier Lars Linderoth.

Still deg selv spørsmål

Linderoth er psykiater og har jobbet med rus- og psykiatripasienter i 15 år. I dag er han overlege ved Rehabiliteringspoliklinikken ved Bærum DPS og har en bistilling ved Regionalt kompetansesenter for dobbeltdiagnose rus og psykiatri (RKDD) i Sykehuset Innlandet.

Linderoth trekker frem åtte spørsmål som helsepersonell hyppig bør stille seg:

1. Forstår pasienten med lese- og skrivevansker brevet du sender henne? Mange åpner ikke posten og en stor del av denne gruppen kan ikke lese og skrive. Vinduskonvolutter skremmer fordi pasienten assosierer slike konvolutter med regninger og inkassovarsler.
2. Er det behandling eller er det konsekvensanalyse/motiverende intervju du jobber med? Samspill kan bli lurespill! Ved tvil eller uklarhet må du skjære igjennom.
3. Bør behandlingen skje frivillig eller med tvang?
4. Håndterer du egen bekymring klokt? Pårørende er bekymret for de rammede barna sine. Noen ganger kan de pårørende oppføre seg slik at de øker pasientens problemer, selv om det skjer i beste mening. Også personalet som arbeider med pasientene kan handle på en måte som virker i mot hensikten, fordi de er bekymret.
5. Skal pasienten få behandling i institusjon eller poliklinikk? Hvis institusjon for en periode er det best for å få til endring, hva skrives pasienten da ut til etterpå? Hvis de kommer tilbake til det samme gamle, så er det å holde folk for narr – tilbakefall er da regelen og ikke unntaket. Kommunen må gi et tilbud som er bedre å komme ut til enn det de hadde før de ble behandlet på institusjon, slik at pasientene har en sjanse til å opprettholde endringen de har oppnådd.
6. Driver du behandling eller pedagogikk? Skal du gi behandling til en passiv mottager eller være en underviser og partner som diskuterer løsninger? En fare ved langvarig samtalebehandling er at pasienten ikke blir selvstendiggjort. Da kan motiverende intervju gi bedre beslutningskompetanse. Pasienten dyktiggjøres, noe som betyr hjelp til selvhjelp.
7. Hvordan forholder du deg til pasienter som oppleves som krevende? Mange behandlere opplever pasientene som krevende. Folk i ansvarsgruppa kan fort vegre seg for å ta ansvar og det kan oppstå uenighet om hvem som skal gjøre hva.
8. Hvordan kan du bidra til at "systemet" opptrer helhetlig og integrert? Pasienten har ofte behov for mange ulike deler av tjenesteapparatet. Offentlige systemer er ofte store med mange deler å forholde seg til. Det krever samarbeid, samordning og koordinering.

Kjenn på dine fordommer

Linderoth mener første skritt i arbeidet med ROP-pasienter er å forholde seg til dem som voksne, selvstendige mennesker som tar egne valg, akkurat slik du møter andre mennesker. Som behandler er du i en maktposisjon. Denne må du jobbe med å redusere, samtidig som du bygger opp pasienten slik at forskjellen blir mindre. Da får du den beste dialogen.

– Kjenn dine styrker og svakheter som fagperson og som menneske, og vær oppmerksom på dine fordommer. Du må kunne mye om rus og psykiske lidelser. Hør på pasienten. Lær deg motiverende intervju. Fortell pasienten hva han har lært deg, råder Linderoth.

Jordomseiling

Som eksempel trekker Linderoth frem en ROP-pasient han hadde som ville dra på jordomseiling. Han var anmeldt utallige ganger for trusler og vold mot vektere og mot helse- og sosialpersonell, og trygda hans var vanligvis borte etter to dager. Men så lenge Linderoth ikke ville gå inn og diskutere reisen som et mål for pasienten, stod han som behandler fast.

Da han til slutt aksepterte pasientens mål for sitt eget liv, kunne de begynne å snakke sammen om økonomi - de snakket sammen om finansiering av billettene, hva det kostet, om økonomistyring. Og om lommepenger på turen. Da ble pasienten engasjert.

De kom også inn på at under en slik reise er det uheldig å få tilbakefall. Resultatet kunne bli innleggelse i psykiatriske institusjoner i andre land der pasienten ikke kan språket og ingen kjenner ham. Samtidig kunne tilgangen på rimelige, ulovlige rusmidler, bli enkel. Om han falt for fristelsen til å kjøpe, kunne resultatet bli fengsling. Slik kom de inn på hva som forverret og reduserte symptomene, og hva som ga bedre symptomkontroll og rusmestring. Hvor lurt ville det være å bruke amfetamin? Hvordan ville fengslene i Thailand eller Romania være?

– Pasienten kom seg ikke på turen, men han fikk et bedre liv. Kanskje fordi jeg ga slipp på mine fordommer og han fikk arbeide fram mot sine egne livsmål, sier Linderoth.

Se intervjuer med Lars Linderoth:

Hvem skal motivere, hva er det, og hvordan gjøre det?

Å jobbe på pasientens arena

Nyttige tips om hvordan møte mennesker med rus og psykiske lidelser