Tre gode råd når du ser rødt

Du skal ikke irritere deg over pasienten. Likevel skjer det. Hva gjør du da?

 

– Pasienten trenger de beste tiltakene som jeg som behandler kan gi ham eller henne. Det skal ikke være rom for irritasjon hos meg. Likevel skjer det. Da må jeg som behandler vite hvilke mekanismer som trer i kraft og hva jeg skal gjøre, sier Per Føyn.

 

– Irritasjon er normalt

Han har vært allmennpraktiker og avdelingsleder i sikkerhetspsykiatrien i mange år, før han gikk over i rusfeltet. De siste årene før han ble pensjonist i 2008 var han medisinskfaglig rådgiver ved Klinikk rus og avhengighet på Aker universitetssykehus. Han har også vært medlem i Legeforeningens rusmiddelpolitiske utvalg. I dag jobber han som veileder og holder foredrag blant annet innenfor feltet samtidig psykisk lidelse og ruslidelse.

– Irritasjonen er ofte en helt normal reaksjon på avvikende atferd hos pasienten, men den fratar oss terapeutisk dømmekraft, sier Føyn.

 

Gir pasienten skyld

– Når behandleren irriterer seg over pasienten, klarer ikke hun eller han å analysere pasientens behov og situasjon. Kombinasjonen irritasjon og en saklig og rolig vurdering av pasientens behov lar seg ikke forene. Irritasjon og negative reaksjoner påfører dessuten pasienten skyldfølelse, sier Føyn.

Føyn har tre anbefalinger til behandlere som begynner å se rødt:

  • Jobb med deg selv, spør deg hva er det som skjer.
  • Få veiledning av en kollega, snakk med andre om saken.
  • Be en kollega overta pasienten hvis irritasjonen ikke blir borte.

 

Pasienten var ”parkert”

Føyn ble selv ekstra utfordret av en pasient som etter Føyns oppfatning hadde en for passiv holdning til tilværelsen.

– Han hadde ”parkert” seg selv og livet sitt på et sidespor. Jeg hadde problemer med å hjelpe pasienten videre, og jeg ble frustrert og oppgitt over holdningen hans, sier Føyn.

 

Skjønte ikke seg selv

Når han tenker tilbake på hendelsen innser han at han ikke hadde nok innsikt i sin egen reaksjon. Her, og i andre tilfeller, brukte han en veiledningsgruppe bestående av kollegaer han stoler på. Noen ganger fikk han innspill på nye måter å nærme seg pasientens situasjon på, andre ganger var det til pasientens beste å få en annen behandler.

En annen måte å møte utfordringen på var å bytte ut psykoterapi én til én med gruppeterapi.

 

Har for snevert blikk

– Det er ikke så lett å gi fra seg pasienten til en annen behandler, selv om dette egentlig burde skje langt oftere enn i dag. Kanskje opplever vi det som et nederlag, ”dette burde jeg ha mestret”. Men i stedet bør vi tenke på hva som er pasientens beste. Andre kan ha en annen tilnærming, en annen måte å reagere på, annen erfaring eller annen kunnskap som vi selv ikke besitter. Behandlingsmetoder varierer mellom ulike institusjoner. Én behandler og én pasient gir bare et begrenset antall synsvinkler. Da mener jeg det er en ærlig sak å innrømme at man som behandler kan komme til kort, sier Føyn.

En annen felle som kan gjøre at det låser seg mellom pasient og behandler, er når behandleren sier eller tenker ”jeg har hatt en pasient som deg tidligere og tror jeg vet hvordan…”. En tredje felle er ”på seg selv kjenner man andre”: situasjoner der behandlere selv har bak seg rusmiddelmisbruk eller psykiske lidelser.

 

Må ha tverrfaglig team

Ved samtidig rus- og psykisk lidelse er Føyn opptatt av at det alltid skal være individuell plan og et team som skal samarbeide med og om pasienten. Her er diagnosene og utfordringene så mange at det alltid trengs mange tilnærminger.

– Det er viktig at det er trygt for de ansatte å være i slike team. Hvis ikke våger de ikke å hevde sin faglige røst til beste for pasienten, sier Føyn.

– Samtidig må pasienten ha helsepersonell rundt seg som omstiller seg og forstår når pasientens tilstand endrer seg. Kognitiv tilnærming kan være riktig i en periode, andre ganger er fritidsaktivitet viktigst.

Nyhetsbrev

Meld deg på her for å motta siste nytt fra ROP.no