Per Øystein Steinsvåg er psykolog og faglig koordinator ved Alternativ til vold (ATV). Han mener at barn som er vitner til vold også må regnes blant de barna som utsettes for vold. Forskning viser nemlig at det er like traumatiserende for barnet å være vitne til vold mellom personer som står det nær, som sjøl å bli utsatt for vold.

– I de familiene dette skjer, opptrer volden ofte gjentatte ganger, og dagliglivet er preget av kontinuerlig stress også mellom voldsepisodene. Barna er på tå hev og bruker mye livsenergi til å tilpasse seg volden og å overleve den, forteller psykologen.

Barna er prisgitt foreldrene og familien de vokser opp i - de kan ikke forlate dem. Og volden håndteres i stor grad med benektning og hemmeligholdelse. Dette blir en del av samspillet både innad i familien og utad i det sosiale livet.

- Når barn lever med foreldre som ruser seg, eller som er psykisk syke, så øker risikoen for at de utsettes for vold. Det gjør også at de tar mer skade av volden, sier Steinsvåg.
De ulike belastningene ser ut til å forsterke skadevirkningene. Begrepet polyvictimization har blitt en betegnelse på dette fenomenet.

- En av pionerene på dette feltet, psykolog Haldis Leira, kaller dette et tabuisert traume. Barna og den av foreldrene som utsettes for vold blir bærere av smertefulle hemmeligheter, en tilleggsbelastning ut over det traumet det er å oppleve volden.

Steinsvåg forteller videre at da Haldis Leira begynte å skrive om emnet på slutten av 80-tallet fant hun at barn som var vitne til vold nærmest var ikke-eksisterende i den internasjonale forskningslitteraturen. Mens det fantes mye om barnemishandling i betydningen direkte vold mot barn fra foreldre, og konsekvensene av dette.

Villedende skille

Yngve Hammerlin, forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, og en av foredragsholderne da organisasjonen Voksne for Barn lanserte rapporten Barn i Norge 2011 – vold og traumer, mener også at det er misvisende å skille barn som er direkte utsatt for fysisk vold fra de som er vitne til vold. Han mener også begrepet ”vitne til vold” er villedende.

- Disse barna er ikke vitner til vold. De står ikke på utsida og observerer. De står midt i det, sier han.

I rapporten er han forfatteren av essayet ”Et liv i vold” der han deler sine sjølopplevde erfaringer fra å vokse opp i en familie der faren var ekstremt voldelig.

”Hvor ofte var vi ikke desperate i fortvilet frykt da vi så at mor eller søsken ble utsatt for overgrepene og presset oss imellom for å stenge veien for far; vi hang i beina eller armene hans da han hamret løs på mor og søsken – tryglet han om å stoppe, skrek og gråt av fortvilelse. Han så oss ikke, bare feide oss brutalt til siden; upåvirket banket han løs. Han fylte rommet med rå makt, skremte til underkastelse. Vi er ikke bare vitne til vold – som om vi skulle stå på utsiden og betrakte noe: Volden var eksistensiell. Den okkuperte væren – den knuget, smertet og plaget.”

Også de uten diagnose trenger hjelp

Per Øystein Steinsvåg kan fortelle at undersøkelser viser at rundt halvparten av de barna som er vitne til vold mellom foreldrene også blir direkte utsatt for vold av den voldsutøvende forelder. Men også der hvor volden aldri rammer barnet direkte og fysisk så skaper den så stor utrygghet og utgjør en så stor trussel at også det er traumatiserende. Som Hammerlin uttrykker det: alle familiemedlemmene står midt i det - og er i denne forelderens vold.

40 prosent av barna som er vitne til vold oppfyller kriteriene til en diagnose, men mange flere kunne ha behov for hjelp. Og sjøl om det har skjedd en dramatisk øking i oppmerksomheten og kunnskapen rundt dette de siste 15 til 20 åra, håper Steinsvåg at utviklinga fortsetter sånn at alle barna etter hvert blir sett og får hjelp – ikke bare de med uttalte diagnoser.

- Psykiske vansker hos barn kan bli forstått som at det er noe galt ”inni” barnet. Det er en lite gunstig innfallsvinkel, mener han. Den forelderen som kommer til behandlingsinstanser med barnet sier sjelden noe om volden, og det er fare for at heller ikke behandleren spør om vold.

Må være nysgjerrige

Men det bør absolutt behandleren gjøre.

- Den som skal behandle en fysisk eller psykisk lidelse hos et barn må aller først kartlegge hvilken livssituasjon barnet lever under. Om alt viser seg å være i orden, da kan en begynne å vurdere selve barnet.

Han understreker at det er svært viktig at de ulike fagmiljøene blir flinkere til å integrere kunnskap om ulike påkjenninger og hvordan påkjenningene virker inn på hverandre.

- Å vokse opp i et hjem med rus og i et hjem med vold har mange likhetstrekk.  Belastningene uttrykker seg i mange av de samme symptomene hos barna og begge innebærer hemmelighold. Rus- og voldsproblematikk kan også ofte være nært sammenvevet i familien.

Han mener at alle som har med barn å gjøre i arbeidet må være nysgjerrige og må lære hvordan de skal spørre.

- For behandlere er det visse ting en helt rutinemessig kan spørre alle om. En av dem er vold. Og så må vi tåle svarene vi får og ha strategier for hvordan vi skal ta vare på det vi får vite, og når og hvordan vi skal gå videre med det vi får høre. Å intervenere tidlig er viktig. Tar vi ikke tak i dette blir ikke barnet sett, og har en stor risiko for å bli en skadd voksen.

Lite hjelp å få

Men det er dessverre ikke alltid det hjelper å avdekke volden – hjelpen står langt fra parat.

- Når det gjelder direkte hjelp til barna er det fortsatt store mangler. For sjøl om barna må sees i sammenheng med foreldre og familie, må det være et hjelpeapparat der også for dem.
Men det spesialiserte hjelpetilbudet til barn som har utvikla posttraumatiske lidelser, og andre alvorlige psykiske vansker på grunn av vold, er svært mangelfullt, og det er for lite kompetanse, mener han.

Steinsvåg forteller at Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) ofte ikke tar i mot de barna barnevernet henviser dersom ”livssituasjonen er uavklart eller ustabil”.

– Men det vil ofte livssituasjonen til disse barna være lenge. De kan ikke vente til den har blitt avklart!

Han forteller også at BUP kan avvise på grunn av manglende diagnose, sjøl om de egentlig ikke har anledning til å avvise voldsberørte barn på det grunnlaget.

– Og så har vi Familievernkontoret, men de er spesialister på de voksne – ikke på barna.

Hvem skal gi spesialisthjelp til barna, når verken BUP eller Familievernkontorene kan? spør Per Øystein Steinsvåg oppgitt.

Les også:
Ny rapport om barn og vold i Norge