Samtaleterapi er metode nummer én i de fleste behandlingssituasjoner for personer med rusavhengighet eller psykiske problemer. Praten foregår hos den profesjonelle terapeuten, med stadig mer fokus på kvalitetssikring og kontorarbeid.

Bryter ned avstand

- Mange terapeuter sier de er opptatt av lett, uformell prat som skal skape tillit. Men denne kontakten blir i praksis nedprioritert, glemt eller ikke tatt på alvor fordi profesjonstenkning dominerer, mener sosiolog Astrid Skatvedt.

Hun jobber ved Statens institutt for rusmiddelforskning. I sin doktorgrad har hun sett på kraften i den uformelle kontakten mellom klient og ansatt på en institusjon. Avhandlingen er støttet av Forskningsrådets program for folkehelse og Universitetet i Oslo. Deler av arbeidet ble gjennomført på en institusjon på Østlandet, hvor hun brukte deltakende observasjon. I tillegg intervjuet hun rusmisbrukere.

Skatvedt vil verken legge bort den formelle teorien eller bestride nytten av samtaleterapi. Men hun mener det er for lite oppmerksomhet på uformell prat og samvær, som terapeutiske verktøy.

Slik kontakt kan være nyttig fordi den bryter ned avstanden mellom fagpersonen og klienten, samtidig som den uformelle kontakten støtter opp under den terapeutiske relasjonen.

Alltid fulgt av diagnosen

- Klienten vet at hun er rusmisbruker eller psykiatrisk pasient. Diagnosen eller sykdommen vil alltid følge henne, også etter at hun har blitt frisk. Samtidig har profesjonsfokuset lært ansatte til å tenke ”oss versus dem”, sier Skatvedt.

Ved å få pasienten til å føle seg som et individ med sosial kompetanse, vil selvrespekten kunne øke.

- Pasienter er som terapeuter og alle andre mennesker. Vi vil bli sett som den vi er, ikke med den merkelappen vi kan ha fått. Tenkt deg en ansatt som ikke hilser på folk, på en institusjon hvor rusmisbrukerne bor. Det vil kunne bidra til rusmisbrukerens bilde av seg selv som lite verdt, sier Skatvedt.

Frykter bindinger

Noen terapeuter er engstelige for å snakke med pasienten om de samme tingene som de snakker med kollegaer om i pausene. Skatvedt mener dette skyldes at ansatte ofte frykter at en uformell tone skal skape skadelige bindinger og forstyrre det terapeutiske arbeidet. Skatvedt trekker fram sykepleier og sosiolog Reidun Norvoll, som mener sykepleieres manglende respons på pasientenes tilstedeværelse i hverdagslivet på institusjonene er et uttrykk for at de ser pasienten som et objekt i profesjonsutøvelsen.

Under feltarbeidet fulgte Skatvedt beboere på en rusinstitusjon. Mange klienter var dyktige observatører. De fanget opp ting som foregikk i ulike situasjoner og mellom ulike mennesker, noen på grensen til det paranoide.

- De har svært lang trening og er sannsynligvis spesielt observante fordi det har vært nødvendig for dem for å fungere både i og utenfor rusmiljøene. Derfor er de også gode til å fange det opp når ansatte signaliserer at de ser dem som mennesker, og ikke bare som pasienter, mener Skatvedt.

– Vi er jo eksperter

Som en av klientene sa:
- Ikke sant, du har jo rimelig gode antenner på å fange opp stemninger og hva som ligger i lufta og … det er klart vi ser, vi er jo eksperter på å se, skjønne åssen folk tenker, åssen de føler og alt, det har vi vært nødt til.

Skatvedt legger til at mange behandlingsstudier er effektstudier som diskuterer behandlingsmetoder i forhold til hverandre.

- Det uformelle samværet mellom ansatt og klient er imidlertid noe all behandling har felles, men som ikke har vært gjenstand for grundig vitenskapelig forskning, sier hun.