– Det er viktig at helsepersonell har grunnleggende kunnskap om hjernens utvikling, for å forstå både normal og avvikende atferd hos barn, mener Kristine Walhovd.
Hjernen utgjør ti prosent av hjernen til et nyfødt barn. Men sjøl om hjernen aldri noen gang seinere utgjør en så stor andel av kroppsvekta vår, er den langt fra ferdig når barnet blir født.

Fordobler størrelsen

Når barnet kommer til verden veier hjernen ca 370 gram, men allerede etter ett år er vekta mer enn fordobla. Ved tre-årsalderen er den nesten helt ferdig med å vokse – skjønt helt ferdigvokst er den ikke før i 19-årsalderen. Det forteller Kristine Walhovd, professor i nevropsykologi ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Sammen med Anders Fjell, professor i kognitiv psykologi ved UiO, har hun skrevet kapitlet ”Tidlig sentralnervøs utvikling og betydningen av ytre forhold, stimulering og omsorgsmiljø” i Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Boka er redigert av Vibeke Moe, Kari Slinning og Marit Bergum Hansen.

Les mer om boka

Påvirkelig

Etter fødselen øker mengden grå substans voldsomt. Det er på dette tidspunkt de fleste synaptiske forbindelsene blir skapt– kommunikasjonspunktene mellom hjernens 100 milliarder nevroner. De aller fleste nevronene i seg sjøl er allerede på plass når vi blir født, forklarer Walhovd.

– Hjernen er et høyst påvirkelig organ – og hjernens utvikling er langt fra en ren genetisk fastlagt prosess, understreker hun. Særlig i fosterlivet og i de første barneåra har miljøet stor betydning for utviklinga. I fosterlivet dreier det seg først og fremst om det fysiske miljøet i mors mage – en periode der alkohol og andre rusmidler kan gjøre stor skade.

Etter fødselen har i tillegg det psykososiale miljøet stor betydning. Forskerne bruker begrepet ”plastisitet” om nervesystemets evne til å endre eller tilpasse seg, ofte som resultat av erfaring. Modning og erfaring spiller sammen i å forme hjernen, derfor er endringen i sentralnervesystemet en livslang prosess.
Utviklinga som foregår i fosterlivet og i tidlige barneår overgår likevel langt de endringene en ser seinere. Noe av plastisiteten går tapt under utviklinga, og barn har på mange måter et særlig potensial for tilpasning og endring.

Sensitive perioder

Forskerne beskriver ”kritiske” eller ”sensitive” perioder – altså perioden da hjernen er optimalt i stand til å tilegne seg en spesifikk evne, gitt at passende miljømessige stimuli er til stede. Når denne perioden er forbi vil det være umulig (kritisk periode) eller vanskelig (sensitiv periode) å utvikle normal funksjon.

Det er svært få perioder i menneskelivet som er kritiske for hjerneutviklinga, strengt tatt kan ikke forskning vise til annet enn elementer ved synssansen som har en slik periode hos oss. Derimot ser det ut til at det finnes flere sensitive perioder. Det gjelder for eksempel tilegnelse av språk.

Sårbarhet

– Vi lærer språk bedre og fortere i barndommen, og det kan se ut som et språk bør læres før sjuårsalder, dersom vi skal kunne tilegne oss det helt flytende, forteller Kristine Walhovd.

Forskning viser også at det kan se ut som om spesifikke former for sosiale erfaringer i første leveår kan være nødvendige for god tilknytning og sosial tilpasning senere i livet. Blant annet synes det som om relasjonene mellom barnet og de som har omsorgen for det kan være med på å forme reguleringen av stressreaksjoner.
Stress, mishandling og forsømmelse i tidlig alder kan derfor gi økt sårbarhet for stressrelaterte sykdommer senere.

Les mer:

Spedbarn har også psykisk helse