– I mange år har vi hatt søkelys på de utagerende barna. Nå må vi begynne å se og hjelpe fram de stille og innovervendte. Derfor er det også viktig å løfte fram forskning som doktorgradsstudien til Betty Van Roy, sier Randi Talseth, generalsekretær i organisasjonen Voksne for Barn.

Barn vet mest om indre vansker

Vegrer seg mot å se

Talseth minner om at sjøl om mange foreldre er engstelige for at det ikke skal gå bra med barna deres, har de ofte problemer med å ta det inn over seg hvis barna begynner å slite.

Utagerende atferd må de erkjenne fordi dette blir et problem for foreldrene sjøl. Men tilbaketrekning og sosial angst kan foreldre vegre seg mot å se.

– Det de trenger er voksne som mildt dytter dem inn i situasjonene som skaper de vanskelige følelsene. De trenger hjelp til å overvinne dem, og foreldre trenger hjelp og støtte på at dette er det riktige å gjøre sjøl om det for barnet der og da kan oppleves som noe mor eller far gjør mot dem heller enn for dem. Minste motstands vei er å gi etter for barnets motvilje.

– Vi tåler dårlig å se barna våre stå i noe vanskelig. Vi tar fort over, og barnet får dermed ikke anledning til å lære og å modnes, sier Talseth.

Samtalen skaper ikke problemer

Randi Talseth er enig med Van Roy i at det er viktigere å se på hvordan den unge fungerer i hverdagen enn på diagnosen. Det er viktig å ta på alvor at noen kan slite mye med lite.

– Dette blir viktigere desto eldre barnet er – konsekvensene av dårlig fungering er ofte veldig store for en ungdom.

Generalsekretæren mener det burde være sjølsagt å bruke barnet som informant om egen psykisk helse, men sånn er det dessverre ikke.

– Vi ser at voksne kan være tilbakeholdne i å snakke med barn om vanskelige ting. Det er som om vi tror at det er det å snakke om det vanskelige som skaper det vanskelige. Sånn er det ikke, og dette må det jobbes mer med, sier hun.

Talseth forteller at Bup (Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker) noen steder har starta med systematisk å få barnas egen tilbakemelding på behandlinga. Både barnekonvensjonen og norsk lovverk krever at vi både etterspør og legger til rette for at barnas stemmer blir hørt.

– Det må alminneliggjøres å kommunisere med barn om psykiske vansker, avslutter Randi Talseth.