Hvilke rettigheter har pasienter med dobbeltdiagnose?

Det er flere aktuelle lover som hjemler de tjenester mennesker med psykisk lidelse og samtidig rusmisbruk vil kunne ha behov for og krav på. Det dreier seg om grunnleggende tjenester som økonomisk støtte til livsopphold, bolig, arbeid, legehjelp, oppfølgingstjenester i kommunen, vaksiner, tannlegebehandling og annet.

Under finner du utdrag fra de lovene som er spesielt relevante for mennesker med psykisk lidelse og samtidig rusmisbruk:

• Lov om helsetjenesten i kommunene
• Lov om vern mot smittsomme sykdommer
• Lov om tannhelsetjenesten
• Lov om sosiale tjenester
• Pasientrettighetsloven
• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
• Midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven)

 

Lov om helsetjenesten i kommunene

Rett til helsehjelp (§ 2-1)

Loven fastslår at enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg. Helsehjelp kan være legehjelp, hjemmesykepleie, bolig med heldøgns pleie eller sykehjemsplass. Tjenester fra hjemmesykepleie vil kunne være sårstell, medisinutlevering og oppfølgingssamtaler. Hvilken helsetjeneste som gis er basert på faglig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Man har anledning til å klage på helsehjelpen i medhold av Pasientrettighetsloven (se nedenfor § 7-1 i Pasientrettighetsloven)

Forvaltningslovens regler gjelder ikke for vedtak etter § 2-1 i Lov om helsetjenesten i kommunene med unntak for vedtak om hjemmesykepleie og vedtak om tildeling av plass i sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Eventuelt avslag kan påklages via kommunen til helsetilsynet i fylket.

 

Fastlegeordningen (§ 2-la)

Enhver bosatt i kommunen har rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Det samme gjelder asylsøkere og deres familie når de er medlem av folketrygden. Personer som står på fastleges liste har rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året, og rett til å få en ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale.

Les Lov om helsetjenesten i kommunene på Lovdata

 

Lov om vern mot smittsomme sykdommer

Rett til nødvendig helsehjelp for hepatitt (§ 6-1)

I henhold til Smittevernloven har personer som er i fare for å bli smittet eller allerede er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom (hepatitt A, B, C og HIV etc) rett til gratis nødvendig smittevernhjelp, vaksinasjon, informasjon, forebyggende hjelp, diagnostikk og eventuell pleie og behandling.

Les Lov om vern mot smittsomme sykdommer på Lovdata

 

Lov om tannhelsetjenesten

Rett til tannhelsetjenester (§ 1-3 c)

Rusmiddelavhengige under behandling i helseinstitusjon for sin avhengighet har en lovhjemlet rett til tannhelsetjenester etter § 1-3 c i tannhelsetjenesteloven. Tannhelsetilbudet til denne gruppen ble utvidet i 2005 til også å gjelde tannhelsetjenester som inngår i lavterskel helsetiltak i kommunene, innsatte i fengsel eller som mottar kommunale rustjenester. Se også avsnittet under: Lov om sosiale tjenester og kapitlet Aktuell helsepolitikk.

Les Lov om tannhelsetjenesten på Lovdata

 

Lov om sosiale tjenester

Kommunene har, som før rusreformen, ansvaret for primære tjenester til personer med rusmiddelproblemer, slik som råd og veiledning, praktisk og personlig bistand samt ansvar for omsorgstiltak. Ansvaret omfatter også forebyggende tiltak og tiltak i forhold til rusmiddelmisbrukeres familie og nettverk. Lovteksten i sosialtjenesteloven kan man lese på www.lovdata.no

 

Aktuelle tjenester etter Lov om sosiale tjenester

Dette er tjenester som fastsettes etter skjønn og er behovsprøvd. Tiltak fattes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Avslag på søknad om tjenester kan påklages til fylkesmannen.

 

Opplysning, råd og veiledning (§ 4-1)

Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Kontakt det lokale sosialkontoret for mer informasjon.

 

Rett til praktisk bistand og opplæring (§ 4-2a)

Dette gjelder de som har særlige hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller andre årsaker. Tjenesten kan gis i form av brukerstyrt personlig assistanse, boveiledertjeneste eller hjemmehjelp.

 

Rett til avlastningstiltak (§ 4-2b)

Ulike avlastningstiltak kan gis til personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

 

Støttekontakt (§ 4-2c)

Støttekontakt kan gis til personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer.

 

Rett til plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester (§ 4-2d)

Det kan gis dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

 

Hjelp til dem som ikke kan dra omsorg for seg selv (§ 4-3)

De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 a-d.

 

Rett til individuell plan (§ 4-3a)

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren.

 

Rett til midlertidig husvære (§ 4-5)

Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv. Målsetting for satsingen "På vei til egne bolig" er at ingen skal tilbringe tid i midlertidig løsninger etter utskrivelse fra institusjon. Midlertidige overnattingssteder (ofte hospits) skal ikke overstige tre måneder og de skal være av god kvalitet.

 

Rett på stønad til livsopphold (§ 5.1)

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller gjennom å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Stønaden skal sikte på å gjøre personen selvhjulpen. Stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån eller varer og tjenester. Det er tenkt at slik stønad skal være av midlertidig karakter. Det kan stilles vilkår om at mottakeren skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen så lenge stønaden mottas. Sosialkontoret har søknadsskjema og kan gi utfyllende informasjon.

 

Tannhelsetjeneste

De som er under kommunal rusomsorg (med andre ord får hjelp i henhold til kapittel 4 og 6 i sosialtjenesteloven) har rett på støtte til tannbehandling. Man kan søke om støtte til dekning av "konserverende" behandling (som for eksempel tannpleie, behandling av tannråte og infeksjoner/betennelser) på sosialkontoret eller det som nå noen steder heter NAV.

Dersom man har behov for større tannutbedringer (som for eksempel broarbeider) skal man henvende seg til fylkestannlegen i sin fylkeskommune. Det er fra 2005 bevilget ekstra midler over statsbudsjettet til dette formålet. Behandlingen er gratis. Se også under avsnittet Lov om tannhelsetjenesten.

 

Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere

Hjelpetiltak (§ 6-1)

Gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak skal sosialtjenesten hjelpe den enkelte til å komme bort fra misbruk av alkohol og andre rusmidler. På tilsvarende måte skal det gis råd, veiledning og hjelp til vedkommendes familie.

Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten bistå med å etablere behandlingsopplegg. Dette opplegget kan blant annet omfatte oppnevning av støttekontakt, etablering av støtteopplegg på arbeidsplassen, andre tjenester etter denne loven og kontakt med primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

 

Sosialtjenestens plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende (§ 6-1a)

Sosialtjenesten skal ved melding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk foreta de nødvendige undersøkelser i saken, og vurdere om det skal fremmes sak etter §§ 6-2 eller 6-2a. Når saken er utredet, skal den pårørende ha tilbakemelding om dette.

 

Innleggelse i institusjon (§ 6-2) og (§ 6-3)

Kommunen har adgang til å fremme krav om innleggelse i institusjon ved at det er gitt anledning til tilbakeholdelse på bakgrunn av samtykkeerklæring (§ 6-3). Det kan også skje uten samtykke (§ 6-2). Vedtak etter § 6-2 treffes av fylkesnemnda for sosiale saker, og har som vilkår at en "utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk", og at hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig.

 

Gravide rusmisbrukere (§ 6-2a)

Kommunene har adgang til å ta inn gravide rusmisbrukere på institusjon uten eget samtykke dersom "misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 p ikke er tilstrekkelig.

 

Generelle bestemmelser

Bostøtte er en statlig økonomisk støtteordning som styres av Husbanken og kommunene. Personer som har sosialstønad, (dessuten yrkesmessig attføring, rehabiliteringspenger og uføretrygd) som eneste inntekt, med varighet på minst 1 år har krav på bostøtte. Henvend deg til boligkontoret/sosialkontoret i kommunen for mer informasjon eller les om ordningen på Husbankens nettsider: www.husbanken.no under overskriftene "person" og "bostøtte".

 

Pasientrettighetsloven

Etter at Stortinget gjennomførte Rusreform 2 er rusbehandling blitt en del av spesialisthelsetjenesten. Dette betyr at rusmisbruk av et visst omfang stilles på lik linje med annen sykdom innen somatisk eller psykisk helsevern.

 

Samtykke til helsehjelp (§ 4-1)

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekkes samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig
informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.

 

Rett til helsehjelp (§2-1)

Du har rett til øyeblikkelig hjelp. Du har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom du kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at du har en slik rettighet, og senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger du som pasient trenger for å ivareta din rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

 

Rett til vurdering (§ 2-2)

Hvis du er blitt henvist til et sykehus eller en poliklinikk har du rett til å få din tilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det er nødvendig med behandling og du skal få vite når eventuell behandling kan gis.

 

Rett til fornyet vurdering (§2-3)

Dersom du er i tvil om lege eller sjukehus har satt riktig diagnose eller gir riktig behandling, kan du få allmennlegen din til å henvise deg til en fornyet vurdering. Du har bare rett til én fornyet vurdering for samme tilstand.

 

Rett til valg av sykehus (§2-4)

Du har rett til å velge på hvilket sykehus eller distriktspsykiatrisk senter, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at sykehuset eller det distriktspsykiatriske senteret eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten en slik valgrett.

Du kan ikke velge behandlingsnivå. Det vil si at du ikke kan velge om behandlingen skal foregå på regionalt sykehus (ofte Universitetssykehus) eller på lokalsykehus.

For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet.

Sykehus og behandlingsinstitusjoner i andre helseregioner enn der du er bosatt, har også mulighet for å avvise deg hvis de ikke klarer å dekke behovet for regionens egne innbyggere.

 

Rett til individuell plan (§2-5)

Dersom du har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester har du rett på en individuell plan. Du har rett til å få oppnevnt en koordinator. Dette gir imidlertid ikke automatisk rett til de tiltakene som står omtalt i planen.

 

Rett til medvirkning (§3-1)

Du har rett til å medvirke ved gjennomføringen av behandlingen. Du har rett til å medvirke til valg mellom forskjellige undersøkelses- og behandlingsmetoder som er tilgjengelige og forsvarlige. Dette betyr ikke at du fritt kan velge undersøkelses- eller behandlingsmetode. Du skal imidlertid ha et ord med i laget.

 

Rett til informasjon (§3-2)

Du har rett til informasjon som er nødvendig for forstå din egen helsetilstand og den helsehjelpen du får. Dersom du er blitt påført skade eller alvorlig komplikasjon i forbindelse med helsehjelpen skal du informeres om dette. Du har rett til informasjon som er nødvendig for å forstå din egen helsetilstand og den helsehjelpen du får. Dersom du er blitt påført skade eller alvorlig komplikasjon i forbindelse med helsehjelpen skal du informeres om dette. I slike tilfeller kan du ha rett til erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning.

 

Informasjon til nærmeste pårørende (§ 3-3) og (§ 3-4)

Dersom du gir samtykke til det har dine nærmeste pårørende rett til informasjon om din helsetilstand og den helsehjelpen du får. Hvis du er under 16 år skal dine foreldre eller andre med foreldreansvar informeres. Helsepersonell kan unnlate å informere foreldre hvis du er mellom 12 og 16 år og har grunner som bør respekteres. Imidlertid har foreldre rett på informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret når du er under 18 år.

 

Rett til journalinnsyn (§ 5-1)

Du har rett til innsyn i din egen journal og du har krav på en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk og liknende. Denne retten kan bare nektes dersom det gjelder opplysninger i journalen som kan være til fare eller alvorlig helseskade for deg selv eller klart utilrådelig av hensyn til personer som står deg nær.

 

Rett til å klage dersom du ikke får helsehjelp eller er misfornøyd med hjelpen du har fått (§ 7-1) og (§ 8-3)

Dersom du ikke får helsehjelp kan du klage til Helsetilsynet i fylket der helsetjenester ligger.

Du kan også henvende deg til Pasientombudet i fylket der du bor for råd eller bistand til å klage.

 

 

Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Denne loven hjemler innleggelser i psykiatriske institusjoner.

Les hele loven i Lovdata

 

Hovedregelen om samtykke (§ 2-1).

Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder pasientrettighetsloven. Psykisk helsevern ytes på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven.

 

Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern (Kapittel 3).

Her følger utdrag av de mest sentrale delene av loven.

 

Legeundersøkelse (§ 3-1)

Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.

Foreligger behov for legeundersøkelse som nevnt i første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, vedta at det skal foretas en slik legeundersøkelse. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang.

Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen uten oppsettende virkning.

 

Vedtak om tvungen observasjon (§ 3-2)

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig ansvarlige (som regel overlegen ved institusjonen) en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3. Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige (overlegen) treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak til kontrollkommisjonen.

 

Vedtak om tvungent psykisk helsevern (§ 3-3)

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen entena) får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, ellerb) utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

 

Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern (§ 3-4)

Den som er under psykisk helsevern etter eget samtykke, kan ikke overføres til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår.

Forbudet i første ledd gjelder likevel ikke hvor utskrivning innebærer at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. I forbindelse med kontroll etter § 3-8 første ledd skal kontrollkommisjonen ved skriftlig redegjørelse gjøres særskilt oppmerksom på at det er truffet en beslutning om overføring.

 

Gjennomføring av psykisk helsevern (Kapittel 4).

 

Individuell plan (§ 4-1)

Institusjonen skal utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Institusjonen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.

 

Vern om personlig integritet (§ 4-2)

Restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket.

Ved psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.

Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges til rette for at pasientene får:
a) delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte pasient,
b) anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer,
c) tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene,
d) anledning til daglige uteaktiviteter.

Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn.

 

Skjerming (§ 4-3)

Dersom en pasients psykiske tilstand eller utagerende adferd under oppholdet gjør skjerming nødvendig, kan den faglig ansvarlige bestemme at pasienten av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter skal holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten.

Det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 24 timer. Dersom pasienten overføres til skjermet enhet eller liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 12 timer. Vedtak om skjerming skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Vedtak kan bare treffes for inntil to uker om gangen.

Vedtak om skjerming og om forlengelse av skjerming kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende.

 

Behandling uten eget samtykke (§ 4-4)

Pasient under tvungent psykisk helsevern kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.

Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep, likevel med følgende unntak:

a) Pasienten kan behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

b) Som ledd i behandling av pasient med alvorlig spiseforstyrrelse, kan det gis ernæring uten eget samtykke såfremt dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ.

Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Dersom det ikke er åpenbart umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Behandlingstiltak som det ikke er samtykket i, kan først benyttes etter at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling. Slike behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke skal nedtegnes uten opphold.

Vedtak etter paragrafen her kan påklages til fylkesmannen av pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende.

 

Forbindelse med omverdenen (§ 4-5)

Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker.

For den som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon, kan den faglig ansvarlige vedta innskrenkninger i retten som nevnt i første ledd for inntil 14 dager, i den utstrekning sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig. Er det vedtatt slike restriksjoner, skal institusjonen sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om sine pårørende og forhold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten.

Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement, kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med kontrollkommisjonen, departementet, Statens helsetilsyn, Helsetilsynet i fylket, fylkesmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Pasientombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne i en klagesak.

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført til en pasient, kan den faglig ansvarlige vedta at pasientens post skal åpnes og kontrolleres med henblikk på dette. Om mulig skal dette skje i pasientens nærvær.

Vedtak om inngrep som er nevnt i annet og fjerde ledd, skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

 

Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon (§ 4-6)

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller i nærvær av den nærmeste pårørende eller en annen person som pasienten har utpekt.

Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

 

Beslag (§ 4-7)

Den faglig ansvarlige kan vedta at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand som blir funnet ved inngrep som nevnt i § 4-5 fjerde ledd og § 4-6 første ledd, skal beslaglegges. Den faglig ansvarlige kan dessuten vedta at medikamenter, rusmidler eller farlig gjenstand som vedkommende ikke rettmessig kan inneha, skal tilintetgjøres.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Vedtak om tilintetgjøring kan ikke gjennomføres før klagesaken er avgjort.

 

Urinprøve (§ 4-7a)

Ved mistanke om at en pasient misbruker rusmidler, kan pasienten etter begjæring fra den faglig ansvarlige gi samtykke til at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slik begjæring kan bare fremsettes dersom dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Begrunnelsen for begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige.

Ved mistanke om at en pasient under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern misbruker rusmidler, kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slikt vedtak kan bare treffes såfremt dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Vedtaket kan påklages av pasienten eller av pasientens nærmeste pårørende til kontrollkommisjonen.

 

Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold (§ 4-8)

Tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Tvangsmidler skal bare brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Som tvangsmiddel kan anvendes:
a) mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt
skadeforebyggende spesialklær.
b) kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede.
c) enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt.
d) kortvarig fastholding.

For pasienter under 16 år er det ikke adgang til å bruke tvangsmidler som nevnt i bokstavene a og b i foregående ledd.

Pasient som underkastes tvangsmiddel skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale. Ved fastspenning i seng eller stol skal pleiepersonell oppholde seg i samme rom som pasienten hvis ikke pasienten motsetter seg dette.

Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige, dersom ikke annet er fastsatt i forskrift. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende.

 

Midlertidig lov om pøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven)

Denne loven trådte i kraft i 2004 og gjelder i fem år fra ikrafttredelsen. Ordningen har blitt evaluert i 2007. Den vil være en del av grunnlaget for vurderingen av videreføring og utvikling av tilbudet.

Den som med lovlig adgang til sprøyterommet (§ 2)
a) injiserer narkotika i et godkjent sprøyterom, eller
b) besitter en brukerdose narkotika til eget bruk i et godkjent sprøyterom eller tilstøtende venterom, samtalerom eller behandlingsrom, kan ikke straffes for dette etter legemiddelloven § 31, jf. § 24 første ledd.

Det er tillatt for personalet i sprøyteromsordningen å gi brukerne individuell og konkret rådgivning i forbindelse med injisering av narkotika i sprøyterommet.

En kommune som etablerer en godkjent sprøyteromsordning, kan føre helseregister og behandle helseopplysninger som nevnt i helseregisterloven § 2 nr. 1 i den grad det er nødvendig for å oppfylle reglene gitt i eller i medhold av loven her. (§ 3).

En avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven (§ 4).

Har politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i sprøyteromslokalene, skal personalet uten hinder av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven § 13 til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet eller ikke.

Adgang til bruk av sprøyteromslokalene er ikke nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd og pasientrettighetsloven § 2-1 annet punktum. Avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene kan ikke påklages etter kommunehelsetjenesteloven § 2-4 eller pasientrettighetsloven § 7-3.1

Helsepersonelloven § 4 er ikke til hinder for at helsepersonell kan utføre de oppgaver som etter regler gitt i eller i medhold av loven her er lagt til personalet i sprøyteromsordningen (§ 5).

 

Les hele loven i Lovdata

Utvalget av lover og rettigheter som er tatt med på denne siden, er gjort av Helge Haugerud, lege og spesialist i psykiatri. Leder for Kompetansesenteret.