Da TEDD ble etablert i 2007, skjedde det som følge av at det var det tydelig etterspørsel etter psykiatrisk behandling til personer med dobbeldiagnose. ALL erfaring viste (og viser) at psykisk helsevern for øvrig, ikke i tilstrekkelig grad ivaretar faglig gode tilpassede tilbud til denne gruppa. Når TEDD siden opprettelsen har bevist at de har solid rusfaglig og psykiatrisk kompetanse, med faglige rammer for virksomheten som også inkluderer bruk av tvungent psykisk helsevern, - en avdeling med faglig tyngde og anerkjennelse i fagfeltet, (for å bruke avd.sjefens egne ord), da virker det merkelig å uttale at man "tror ikke pasientene vil lide" når TEDD legges ned. Man "tror" altså ikke at det vil bety noe for eller imot for pasientene og pårørende at tilbudet forsvinner, eller at fagmiljøet fragmenteres, smuldrer bort og går i oppløsning. Det er jo en interessant uttalelse, om den er riktig – ikke minst faglig.

Akuttavdelingene, allmennpsykiatriske avdelinger og ambulante behandlingsteam (som først og fremst skal ”slukke branner” og være generalister), skal altså gi tverrfaglige og spesialiserte behandlingstilbud til denne pasientgruppa, (som de for det første ikke har kompetanse til å håndtere, - og for det andre aller helst ikke vil ha noe med å gjøre). Noe de dessuten ikke klarte før 2007. Hva har endret seg siden før 2007? Var det ikke nettopp en oppbygging av en systematisk og målrettet tverrfaglig tilnærming til pasienter med alvorlige rus- og psykiske lidelser (ROP), slik som TEDD, som skulle avhjelpe dette problemet som ble beskrevet?

Jeg har fulgt såpass godt og tett med på tilbudet i Norge, at jeg tør påstå at ROP-pasientgruppa fortsatt er kasteballer i systemet i dag. Det finnes mange eksempler på at pågående rus, og/eller psykisk lidelse fortsatt aktivt benyttes som (kanskje vikarierende?) argument for å ekskludere disse pasientene fra behandlingstilbud, i strid med både rusreform og pasientrettigheter. Nå VAR man på glid med oppbygging av en annen, og langt bedre måte å tilnærme seg pasientgruppa på, noe som faktisk gav gode resultater, men både viljen og motet har åpenbart sviktet. Målet med å legge ned TEDD er visstnok å gi et mer likeverdig helsetilbud i regionen, men vil utvilsomt ha som effekt et langt dårligere behandlingstilbud for pasienter med ROP-lidelser. Samtidig skal innsatsen mot rus og psykisk lidelse styrkes i følge regjeringen. Merkverdig...

Denne pasientgruppa krever tverrfaglig tilnærming, systematisk og målrettet over tid, ressurser (gode nok og forutsigbare ressurser), faglig styrke, kreativitet, og ikke minst en holdning som innebærer respekt, tålmodighet og vilje til å prøve, igjen, (og igjen og igjen). TEDD har vist at de besitter dette. Forskning på enheten og på metodikken underveis har vist at de har lykkes i å behandle både ruslidelsen og den psykiske lidelsen SAMTIDIG i SAMME enhet og av SAMME fagmiljø over tid. Men det har utrolig nok ingen betydning i denne sammenhengen.
Her har man altså satset sikkert 150 millioner bare på drift, og bygd opp en enhet, den eneste i denne helse-regionen. Men, i stedet for å sette alt inn på å bevare det eneste og unike tilbudet, (og heller kutte eller redusere innen enheter det finnes mange av, og helt like av, innen et relativt lite geografisk område), har man valgt å fjerne TEDD, og dermed er det meste av innsatsen og arbeidet bortkastet og forgjeves. TEDD har utviklet evidensabsert behandling, og har blitt et forbilde for andre fagmiljøer i forhold til oppbygging av et fagmiljø og behandling av pasienter med alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse. (Men man tror ikke pasientene vil merke av TEDD forsvinner). Hvordan kan man hevde at erfaringer og kompetanse fra TEDD skal videreføres i andre enheter når det ikke finnes planer for verken kunnskapsoverføring eller ivaretakelse av det konkrete tverrfaglige spesialiserte fagmiljøet ved TEDD som besitter den aktuelle kompetansen?

Avd. sjefen påpeker at de har drevet litt for kostbart ved å holde på en del pasienter lengre enn nødvendig, fordi det har vært mangel på boliger. Dette skal ha gitt en ressurslekkasje. Men dette gjelder all psykiatrisk behandling, og er et velkjent fenomen og slett ikke unikt for TEDD, (hva er forresten alternativene?). Samhandlingsreformen vil dessuten etter hvert kunne motvirke noe av dette. Men som kjent er bolig en egen utfordring for denne pasientgruppa spesielt, da mange er reelt bostedsløse i utgangspunktet. Litt pussig er det at avd. sjefen samtidig unnlater å opplyse om at TEDD har hatt særlig fokus på dette feltet gjennom prosjektet ”Min bolig- mitt hjem” støttet av Husbanken, hvor man i et eget prosjekt med en egen boligkonsulent, (fullt i overensstemmelse med nasjonale føringer), har hatt særlig fokus på både ”eierlinja” og utvikling av metodikk for boligframskaffelse, i nært samarbeid med bydelene. Dette arbeidet har også TEDD lykkes med. Det virker på meg som om argumentene for å opprette TEDD i sin tid, nå er snudd og benyttes for å rettferdiggjøre en nedleggelse av et svært vellykket behandlingstilbud. På toppen av alt tror man ikke pasientene kommer til å merke noe. Som om raskere utskrivelser og ”sømløse overganger” (hva nå det egentlig måtte bety), noen gang vil hjelpe en alvorlig psykisk syk rusavhengig uten egnet bolig. Jeg tror det er en alvorlig undervurdering og feiloppfatning av både pasientgruppa og pårørende.

Jeg støtter Inger Granby og Gro Lie fra Selbukollektivet (13.12.2011), som slår fast at det er ingen politisk interesse for de med store og sammensatte problemer. Ingen interesse for helheten. Ingen debatt. Bare fragmenterte tiltak som heroinassistert behandling, og legalisering vekker politisk engasjement og debatt i Norge i dag.