- Vi må tenke at slike kollektiver er en slags SOS-barnebyer på norsk, sier Dørum.

Den tidligere justisministeren og venstrelederen, som også er utdanna sosionom, mener boka ”Mennesket bak rusen - Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse” av Inger Granby og Gro Lie bør bli lærebok.

– La de som vil få lov

På lanseringsseminaret for boka i begynnelsen av november tok Dørum sterkt avstand fra et system og en arbeidsmiljølov som står i veien for de som faktisk ønsker å jobbe med unge mennesker slik de gjorde på Selbukollektivet – og som enkelte kollektiver til en viss grad fortsatt gjør.

Sverre Nesvåg, forskningsleder ved Korfor, Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest, mener også dette er ei viktig bok.

- Dette blir ei viktig bok framover. Viktig for hva slags tilbud vi skal ha i dette feltet. Vi ønsker oss et effektivt helsevesen, men det er ikke tilpassa de med langvarige og sammensatte problemer.

De voksne slapp aldri

Selbukollektivet ble etablert på gården Granby i 1981 av fire voksne ildsjeler med Inger Granby i spissen. De hadde plass til 12 ungdommer mellom 16 og 21 år på gården - de fleste i 17-18 årsalderen, de yngste bare 15. De voksne bodde, jobba og levde sammen med de unge. Fellesskapet skulle være så likt en familie som mulig.

I begynnelsen planla de et treårig opplegg: Først ett år på gården, så ett år på folkehøgskole eller annet individuelt tilpassa opplegg, men med tett oppfølging fra kollektivet. Det tredje og siste året skulle de bruke til sjølstendig etablering og gradvis frigjøring fra kollektivet.

Det skulle vise seg at det treårige opplegget på langt nær var nok. Mange hadde behov for mye lengre tid før de kunne klare å stå på egne bein (Se - Langtidsbehandling en politisk død sak). Mange utfordringer dukka opp i forløpet som de voksne var mer eller mindre forberedt på, og som de takla mer eller mindre bra. Men de slapp ikke. De insisterte på å være den faste tilhørigheten til ungdommene de hadde forplikta seg til.

Bok av erfaringene

Og nå har det altså blitt bok av erfaringene de gjorde, evalueringene som ble gjort, dybdeintervjuer mange år seinere og refleksjonene i årene etter nedleggelsen.

Blant annet reflekterer boka over Selbukollektivet i lys av dagens behandlingstilbud, bringer dybdeintervjuer med de som fikk hjelp, sammenligner voksen- og ungdomsperspektivet. Nesvåg mener vi står ved et veiskille for tjenesteutvikling nå, og at denne boka bør få betydning for veien videre.

- Noen vil at rusproblemer skal framstå som avgrensa og kortvarige, men sånn er det for de færreste. 

Boka viser de sammensatte problemene unge rusmisbrukere hadde med seg inn i behandlingsverdenen:

• 48 prosent  hadde fedre med rusproblemer
• 48 prosent hadde mødre med rusproblemer
• 64 prosent  hadde vokst opp med rusmisbrukende søsken
• 64 prosent ruset seg på alkohol før de fylte 13 år
• 52 prosent ruset seg på løsemidler før fylte 13
• 28 prosent hadde debutert som sprøytemisbrukere før de fylte 16

Hele 64 prosent av ungdommene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, 60 prosent av guttene og 67 prosent av jentene. En av fem hadde opplevd overgrep allerede fra seks til elleve års alder, og like mange hadde langvarige, incestuøse overgrepshistorier. 28 prosent var involvert i prostitusjon før fylte 16 år.

Skoleproblemer, vold og kriminalitet er vanlig:

• 88 prosent hadde hatt skoleproblemer – de fleste med en kombinasjon av lærevansker, angst og atferdsproblemer
• 64 prosent hadde vært utsatt for mobbing og plaging i oppveksten
• 68 prosent hadde vært utsatt for fysisk vold/avstraffelse
• Over 50 prosent hadde vært tatt for kriminelle handlinger før de fylte 16 – langt flere hadde vært involvert i kriminelle handlinger
• 56 prosent hadde sittet i fengsel 
• 16 prosent av ungdommene hadde mista mor før fylte 16 år – flere mødre hadde tatt sitt eget liv.

– På tross av problemene ble ikke ungdommene på Selbukollektivet tatt inn der fordi de var spesielt belasta. Trolig vil vi finne tilsvarende problematikk i alle tiltak for folk som har starta tidlig med rusmidler, sier Inger Granby til Dobbeltdiagnose.no.

- Ikke engang Stoltenbergutvalget tar kompleksiteten i livene til disse ungdommene på alvor, mener professor i kriminologi Liv Finstad, som også innledet på lanseringsseminaret for boka.
Hun etterlyser mer vekt på sammenhengen mellom rusing og krenkelser, og advarer mot det hun ser som en ulykksalig tyngdeoverføring mot medisin i rusfeltet.

Les også:

- Langtidsbehandling en politisk død sak