Märta Tikkanens bok Århundrets kjærlighetssaga fra 1978 handler om hennes kjærlighet til og samliv med Henrik Tikkanen. Boken skrev firebarnsmoren om nettene. 77-åringen beskriver boken som en monolog som inneholder dialog.

Macho menn, tøffe kvinner

Märta hadde fylt 21 år da hun møtte Henrik. De neste 28 årene levde hun i et stimulerende og samtidig komplisert forhold. Fortsatt dukker disse årene opp i hennes liv og i det hun skriver.
Henrik Tikkanen levde opp til myten om at en god kunstner måtte drikke. I Märtas liv gikk en konjakkflaske i arv, ifølge Henrik.

– Den finske kulturen er fortsatt en machokultur. En mann skal drikke sin vodka på lørdag og kunne slåss. Kvinnene er samtidig sterke, sier Tikkanen.

Forutså drikkeperioder

Hun lærte seg å merke når de intense, langvarige drikkeperiodene begynte, som ved væromslag. Märta merket det på stemningen i huset, ordene som ble sagt.
Henrik var den hun ville stå ved siden av og aldri svikte. De flyttet sammen fordi de ikke kunne leve fra hverandre. For henne var han framtid og bunnløst håp på samme tid.

Märta Tikkanens beskriver Århundrets kjærlighetssaga som en bok fra et liv fullt av kjærlighet, sinne og sorg. Og duften av konjakk, utspedd av lukten av magesyre når ektefellen hadde kastet opp.

Bet i hjel ulvepappa

Et misbruk i en familie der det bare er voksne er én ting. Barn derimot, kan ikke velge. Märta og Henrik fikk fire barn. Barna var det aller vanskeligste i forholdet med Henrik, sier Märta. De hadde ikke valgt sine foreldre og kunne ikke velge dem bort. De fikk mye kjærlighet, sier Märta, og barna ga masse lojalitet tilbake. Men utryggheten hos dem var stor.

Deres yngste datter, som har ADHD og er psykisk utviklingshemmet, drømte at hun lekte med sin ulvepappa. Plutselig begynte de å slåss, før hun bet ham i hjel. Drømmen fortalte hun under frokosten da han hørte på. Plutselig skjønte hun at hun ikke kunne fortelle dette til faren sin, og lagde en artig, enkel avslutning på historien. Hun ville beskytte ham.

Mannen var viktigst

Alle de fire barna fikk problemer, men særlig to av dem, de to som Märta beskriver som "de med de korteste navlestrengene", skulle ha fått mye mer hjelp.

– Jeg snakket med helsepersonell om problemene. En psykiater fant to andre psykiatere som kunne hjelpe oss. Den dyktigste av de to mente han det var best å spare til min mann. Ja, jeg ble rasende, sier Tikkanen.

I mannens tyngste drikkeperiode var han selvdestruktiv.

– Men hvis han ikke orket å leve, så skulle ikke jeg og barna føle skyld for det. Det skulle ikke være vårt ansvar. Vi valgte å snu på det: På grunn av oss hadde han kanskje utsatt et mulig selvmord, sier Märta.

Døde av leukemi

I løpet av én og samme uke sa de fire barna at de ikke orket mer. Nå måtte det skje noe. Märta sa til Henrik at hun og barna ikke kunne være med lenger. Om et halvt år ville de flytte ut. Henrik svarte ikke. Tre måneder senere fikk han en diagnose: leukemi. Sykdommen var uhelbredelig, kanskje hadde han fem år igjen.

– Jeg sa jeg ville flytte. Men ble. Årene som kom var ikke enkle. Vi levde med døden. Henriks krefter forsvant, og styrkeforholdet mellom Henrik og sønnene hans forandret seg, sier Märta, som gikk i psykoterapi i åtte år.

Fem år og to måneder senere døde Henrik.

Snill, skremmende pappa

Den norske forfatteren Tore Renberg (39) vokste opp i et hjem med mye rus. Han og moren leste Århundrets kjærlighetssaga da Renberg var 16 år.  Boken ga trøst og innsikt.

– Det var ikke mitt ansvar å forstå min fars depresjoner, og Smirnoff-flaskene han tømte i helgene, sier Renberg. Romanene hans er oversatt til elleve språk.

Faren kjørte ham på trening og heiet på laget hans på fotballkampene – og var et skremmende menneske i helgene.

Renberg ble årvåken, nervøs og tidlig voksen. Tillitsforstyrrelsene ble mange. Det ventet alltid en katastrofe.

Fortsatt vanskelig

– Jeg er fortsatt preget av bakgrunnen min, selv om barndommen og ungdomsårene er lenge siden. Men for meg går det aldri over, selv om jeg lenge trodde det. Når jeg blir eldre forstår jeg mer. Nå er jeg i den alderen pappa var da han drakk. Faren min døde i 1998, men fortsatt er det vanskelig å fortelle om emnet i romanene mine, sier Tore Renberg.