Skal du støtte og underbygge bildene psykose-pasienten ser, eller motsi ham eller henne?

– Jeg er ikke så redd for å risikere at det fyres opp opp under psykosen, det er ikke det farligste, selv om pasienten er syk. De blir ikke sykere av å snakke om det de er opptatt av. Men ikke si at det de sier er riktig, mener Arnhild Lauveng.

Ti år i behandling

Hun er utdannet psykolog, og er for tiden doktorgradsstipendiat ved Ahus. Hun har også vært innlagt i ti år som schizofren på psykiatriske avdelinger.
I boken ”I morgen var jeg alltid en løve”, som er utgitt i ti land, forteller hun om sine erfaringer som pasient.

Hvis pasienten for eksempel føler seg overvåket av naboen, så anbefaler Lauveng å snakke om disse følelsene. Si at det høres rart ut og at du ikke vet om det stemmer, men inviter pasienten til å fortelle om hvordan det føles.

– Da unngår dere en diskusjon om det er sant eller ikke, sier Lauveng.

Tre ting du bør vurdere

Hun mener det kan være greit å snakke om det pasienten ser, hvis hjelperen er kvalifisert og at det er hensiktsmessig å prate om emnet. Samtidig understreker hun at her det er viktig å vurdere:

• hvem som skal ta hvilke samtaler
• når samtalene skal tas
• i hvilken sammenheng praten skal tas

– De faglige avveiningene av hva som er hensiktsmessig og forsvarlig å ta opp som et tema er like viktig her som i andre sammenhenger, sier Lauveng.

Trenger ”jeg´et”

En pasient kan si ”jeg føler meg som tom, noen har operert inn en chip i hodet mitt som styrer meg, naboen styrer meg, marsboere bestemmer over meg”. Da skulle pasienten helst hatt et språk som sa ”jeg´et” mitt er borte, jeg styrer ikke tankene mine. Det er vanskelig å snakke om dette. Jeg trenger ordet ”jeg”.

Hos Lauveng var det ”kapteinen” som bestemte over tankene. Men hvordan kunne hun si ”jeg føler at jeg forsvinner”? Og hvis ”jeg” selv ikke opplever å være tilstede, hvordan skulle hun ta kloke valg, styre valgene sine og være i en trygg relasjon til de rundt seg?

Trenger tran og mat

Lauveng erfarte at tanker ble tolket som stemmer. Da kunne hvem som helst snakke i hodet til pasienten. Stemmer angriper og overtar ”jeg´et”.

Problemet kan møtes ved å bygge opp igjen identiteten. Ifølge Lauveng er det å tenke på barnets grunnleggende behov for mat, stell og omsorg, en rettesnor. Det samme sier pasientene også. De vil ha tran, søvn, relasjoner og fluortabletter. Hjernen og kroppen må få næring, enten man bor ute eller på institusjon.

”Ulvene spiser meg”, sa Lauveng da hun var schizofren. Hun fortalte ikke at hun var blitt mobbet i hele oppveksten. Hun husker hvordan hun ikke klarte å argumentere mot mobberne i skolegården da hun ble ydmyket av dem.

Opplevde leger som mobbere

På legekontorene opplevde hun igjen ulvene som glefset etter henne. Men da var mobberne fra skolegården helsepersonellet som snakket over henne. Nå var det legen og sykepleieren som var mobberne. Hun klarte bare ikke å si det, men ropte om ”ulvene” og krøp sammen i hjørnet på rommet.
 
Ingen spurte henne hvordan hun hadde det når hun ropte "ulv" – de så ikke trådene i livet hennes. Det hun sa virket ikke fornuftig, men ”så var hun da også psykotisk”.
Hun har opplevd at ansatte har kastet stoler etter ”ulvene” hennes. Dette ble merkelig for Lauveng, for de ansatte visste ikke hvor i rommet ulvene var. Hun ville heller at de snakket med henne om følelsene bak ”ulvene”.