- Ingen kommuner hadde tiltak for rusmiddelavhengige på dagsorden i valgkampen. Ingen partier, og svært få politikere, kjemper for gode rammebetingelser for behandling av relasjonsskadde, unge rusavhengige, sier en opprørt Inger Granby til Dobbeltdiagnose.no.

Ingen debatt

- Det er ingen politisk interesse for de med store og sammensatte problemer. Ingen interesse for helheten. Ingen debatt. Bare fragmenterte tiltak som heroinassistert behandling og legalisering vekker politisk engasjement og debatt i Norge i dag, fortsetter hun.

– Lang tid i behandling, solid oppfølging og kontinuitet i trygge relasjoner med kompetente voksne over mange år blir ikke tatt på alvor i Helse- og omsorgsdepartementet og i de regionale helseforetakene. Målet som gjelder er flest mulig gjennom systemet, på kortest mulig tid. Men det er ikke det som skaper rusfrie ungdommer, fastslår hun.

Familien som modell

I begynnelsen av november lanserte Granby boka ”Mennesket bak rusen - Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse”. Medforfatter er professor Gro Lie, professor i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Bergen.

Sammen med fire andre voksne starta Granby Selbukollektivet i 1981. 27 ungdommer rakk de å ta i sin favn før kollektivet måtte innføre inntaksstopp i 1991. Da fantes det ikke lenger politisk vilje til å gi ungdom med store tilknytningsskader det ekstra de trengte. Granby og kollegaene hennes måtte konsentrere seg om å gi det de hadde av menneskelige og økonomiske ressurser til den gruppa de allerede hadde forplikta seg til å hjelpe.

Ideen bak Selbukollektivet var at de voksne skulle bo, jobbe og leve sammen med de 12 ungdommene på kollektivet - så likt en familiesituasjon som mulig. De yngste var 15 år, de fleste rundt 17-18. Kollektivet var et treårig tilbud.

Etter ett år på gården dro ungdommene på folkehøgskole, eller fikk annet tilrettelagt opplegg utafor huset med tett oppfølging fra de voksne på kollektivet. Det siste året skulle de bruke til sjølstendig etablering og gradvis frigjøring fra kollektivet. Tanken var at om de ble fri fra rusavhengigheten, fikk bolig og arbeid, så ville livet forholdsvis raskt kunne normalisere seg for ungdommene.

Å bygge tillit tar tid

Men sånn gikk det ikke. Tre år var tilstrekkelig bare for de færreste. De som kom til Selbukollektivet viste seg å være til dels alvorlig relasjonsskadde, noe Granby etter tretti år i feltet har erfart gjelder svært mange unge rusavhengige. Derfor trengte de først lang tid på å tørre å gi og vise tillit. De trengte mange rømminger og brudd - der de ble henta tilbake – før de forsto at det her var folk som virkelig brydde seg og tok dem på alvor. Som nekta å slippe dem.

Da de endelig trodde på de nye voksne i livet sitt, trengte de aller fleste langt mer enn tre års relasjonskontinuitet og oppfølging før de klarte å stå på egne bein. For da de ble rusfrie og begynte å bli trygge, kom det veltende mye vondt fra barndommen og mye psykisk problematikk som måtte bearbeides. Dette fikk de fleste hjelp til å bearbeide utafor kollektivet, men med kollektivet og de voksne der som den trygge basen – ”familien”. Professor i kriminologi Liv Finstad kalte da også rapporten sin fra kollektivet ”Den betalte familie” da hun evaluerte det i 1990. 

Trengte 12 år

I snitt trengte ungdommene hjelpetilhørighet til kollektivet i nesten 6 år – noen trengte så mye som 12. Men da de først sto på egne bein, skulle det vise seg at de fleste også sto støtt. En evaluering foretatt av Gro Lie i 1999 viste at fem år etter at hjelpetilhørigheten til Selbukollektivet var avslutta levde 76 prosent av de 27 ungdommene rusfrie liv. 12 prosent levde fortsatt i hardt rusmisbruk og åtte prosent var døde.

”De som ikke brøt med avhengigheten, fikk kort og godt ikke de vekstbetingelsene de trengte fordi vi ikke hadde kapasitet, tid og rom til å gi alle det hver og en trengte. Hovedansvaret for dette lå ikke hos den enkelte ungdommen, det lå i kollektivet og rammene rundt kollektivet”, skriver Granby i boka.

Langtid = ett år

– Rammebetingelsene nå – tjue år etter – er at alt mellom et halvt og ett år blir betrakta som ”langtidsbehanding”. Skal en få mer tid enn det må det veies og måles og dokumenteres og gjøres individuelle unntak når året er i ferd med å ebbe ut – med den utryggheten og uforutsigbarheten det skaper i begynnelsen av et behandlingsforløp, sier Granby.

Det er ingenting lenger som heter ”å få bruke den tida det tar”, med brudd, forsøk, sprekker, utforskning av egen mestring, nederlag og nye forsøk innafor trygge rammer og med de samme trygge voksne i ryggen fra begynnelse til slutt. Hadde besluttende myndigheter tatt den kunnskapen som finnes på alvor hadde de ikke gjort dette, mener hun.

- ”De” sier at vi ikke vet nok om hva som virker. Det er ikke riktig! Vi vet mye. All evaluering, alle bøkene og dokumentasjonen fra de terapeutiske samfunnene og kollektivene forteller det samme: langvarig tilknytning og tilhørighet innafor strukturerte rammer nytter for veldig mange rusmiddelavhengige, sier hun.

Under press

- Tidligere var det mange kollektiv som hadde levefellesskap. Nå er det tre igjen som holder på denne ideen: Solliakollektivet og Kvamsgrind som behandler unge over 18 år, og voksne, og Hiimsmoen som behandler rusavhengige ungdommer som er under barnevernet.

Alle de andre har gitt opp. Enten har de lagt ned, eller de har gått over til en eller annen form for turnus som de håper i størst mulig grad skal kunne ta vare på ideen om tilhørighet og kontinuerlige relasjoner.

De tre som er igjen er under konstant press, forteller Granby – både fra arbeidsmiljøloven og enkelte fagforeninger som motarbeider at folk skal jobbe på denne måten, og fra helsemyndighetene som motarbeider lang behandlingstid.

Ingen vil si at det er tull

- Vi har systematisert mye vettug erfaring i boka om Selbukollektivet – som er blant de som måtte gi opp. Men jeg har ingen tro på at boka vil bety noe. Vi ønsker oss debatt, men jeg tror ingen vil komme til å si høyt at hjelpetilhørighet til faste tilknytningspersoner over lang tid for relasjonsskadde rusmiddelavhengige ungdommer er tull. Men ingen vil heller ta bladet fra munnen å si at dette må vi ta tak i – dette må vi lage gode rammebetingelser for – samfunnet har ikke lov til å la være!

– Ingen av delene vil bli sagt – det vil bli lagt dødt, sier Inger Granby resignert.

Men hun har ikke helt gitt opp - fortsatt er hun villig til å lenke seg fast til noe og aksjonere for å styrke rammebetingelsene for de unge som hjertet hennes brenner for.

Les også:

SOS-barnebyer på norsk